Page 133 - Litt av en tur

Vi tok det med ro gjennom flaskehalsen – den smaleste og brat-

teste delen av oppstigninga. Det kom fram at det var noen år siden

sist Kristin hadde vært til fjells. Og ingen hadde fortalt henne at

det var riktig så bratt. Men hun var sporty. Snu ville hun ikke, og

tid hadde vi nok av.

Fra den store, naturlige varden på Nyksundheia kunne vi glede

oss over ei lang strekning med flott fjellhei, som hadde pyntet seg

med svære tuer rød fjellsmelle. Det ble en del små raster. Noen

for å gjøre et innhogg i nista, andre kun for å nyte utsikten. For å

peke. Fortelle.

Forunderlig å se hvordan sola la et rødlig fargeskjær over både

fjella og selve himmelen etter hvert som den nærmet seg havflata.

Dit nådde den aldri, fremdeles var det noen døgn igjen til det. Den

lengste kvilen tok vi på Finngamheia. Der satt vi og hersket over

nattestille, glitrende vatn nede i Klodalen. Rett imot oss kneiste

den spisse Klotinden. En rosa fargetone mildnet de barske, lodd-

rette revnene i fjellsida.

Vi brukte noe over sju timer på turen. Det var vel anvendt tid.

Å vandre langsomt på fjellet gjennom i ei sånn perfekt natt, var å

forlenge nytelsen av å være i landskapet. Det ble aldri kjølig. De

varme klærne forble i sekkene.

Alt var så stille. Vi befant oss i en slags stor nattero, forsterket

av dette rosa skjæret over stein og grus. En og annen heilo skrek.

En gang flakset ei skrekkslagen rype bort fra stien og jamret seg

omtrent som ei katt. Vi var de eneste nattevandrerne på to bein.

De andre hadde fire bein og kvit ull. Noen av dem hadde lagt seg

for natta i nærheten av stien.

I skråningen under Sørkulen skiftet lyset umerkelig fra natt til

morgen. Vi ble klar over det først da vi var oppe på neste fjellrekke

og så at lyset over Skrådalsheia og Kjølen var blitt gyllent. Den

rødlige nattetonen var borte.

På den siste etappen, fra Gjuraheia og nordover, der fjellrekka

gradvis blir lavere, hadde vi hele tida utsyn mot horisonten og

Anda fyr midt i den blå speilflata som var havet. Vi gikk mot

morgensola, som ble sterkere gul fra varde til varde. Den siste

nedstigningen var bratt, og den ga Kristin problemer med knærne.

Vi nærmet oss derfor sivilisasjonen i sakte kino. Det var rart å høre

hvordan fiskeværet langsomt våknet til liv. Første menneskeskapte

lyd var av en bil som startet.

Aldri har jeg vært mer våken etter ei våkenatt. Jeg er glad Kris-

tin utsatte turen så lenge hun gjorde.

(Anne Margrete Torseter, På ræk 3/02)
133