Page 134 - Litt av en tur

På hengende håret!

Det var i påska 1955, jeg var 20 år og ganske god på ski. Føret var

glitrende med 10-15 cm nysnø oppå hard skare. Jeg hadde vært på

Ånstadblåheia og på vei ned mot Storvannet skulle jeg kjøre forbi

hytta til Rein-Jensine (nå kalt Hammer-hytta). Jeg var gjennom

noe småskog og det gikk unna så det suste. Så for å sikre meg mot

å ramle, satt jeg djupt. Lav knebøy ville jeg kalle det, – i dag heter

det visst hocke på utforspråket.

Akkurat da jeg suste forbi hytta, mista jeg topplua. Jeg kjente

at det ikke skyldtes vinden eller lufttrykket, men nærmest som at

ei usynlig hand reiv hua av hodet. Jeg måtte jo trakke opp for å

hente den, og da skjønte jeg hva som hadde skjedd:

Det var spent en kraftig streng mellom to trær, som jeg trur ble

brukt til å tørke skinn på. Og strengen traff akkurat i dusken på

skilua; du veit ei sånn blå med kvit bord og kvit tufs på toppen,

gjerne kalt Falkangerlua.

Men altså, hadde jeg vært litt høgre eller stått litt mer oppreist,

ville jeg neppe vært i stand til å fortelle denne historia .

(Johan Berntsen)

(Sitte i hocke: et uttrykk brukt om å sitte sammenkrøket, med bøyde

knær og foroverbøyd overkropp. Uttrykket brukes ofte i skisport, sær-

lig alpint. Uttrykket har ingenting med idretten hockey å gjøre, men

kommer av tysk hocke – å sitte på huk. [Wikipedia])

holdt På å reke i land

Ei septemberhelg i 1999, under bygginga av hytta, var jeg med

båten, en 31 fots Viksund, til Guvåghytta og lå for anker utafor

naustet. På natta ble det sør-vest kuling, og en sabla kasting rundt

om i køya i båten. Til slutt slapp ankeret, og ankeralarmen på

ekkoloddet peip idet båten var kommet nesten i fjæra. I stapp-

mørket ante jeg skumsprøyten fra berget rett bak hekken på

båten. Gode råd var dyre, hvordan få opp anker og samtidig gå

båten trygt ut i stappmørket – alene mann? Heldigvis klarte jeg

ved vekselvis å koble båten til og gå forover noen meter, så åle seg

fort fram på baugen, ta opp litt tau, så ny tilkobling forover, nye

meter med tau inn på baugen, å komme ut på dypere vann, hvor

ankeret ble sluppet på nytt – og man kunne sitte våken resten av

natta til det lysnet såpass at man kunne gå til tryggere havnefor-

hold i Guvåg.

(Trond Løkke)

134