Page 135 - Litt av en tur
P. 135
a
nd then the water came uP
En sommerferie for noen år siden var jeg og min datter noen dager
på Guvåghytta, blant annet for å fridykke. Været var strålende og
vi så mye spennende under havflaten.
På teltplassen hadde fire ungdommer fra respektive Paris og
Brüssel slått opp teltene. De kom i hovedhytta for å lage varm mat,
og fortalte at de var studenter alle fire. Som backpackere hadde de
møttes underveis og ville utforske Vesterålen sammen.
På kvelden satte de ut to kanoer og padlet ut fra støa. Før vi
avrundet en fin dag rundt midnatt observerte vi at den ene kanoen
med to av ungdommene kom i land og de gikk i teltet sitt. Langt
utpå natten og dypt inni søvnen hørte vi noen fjerne lyder av stem-
mer, som ikke vekket oss mer enn det.
Neste dag så vi ingen av dem før det ble tidlig kveld, og da var
alle fire rimete av søvn og nokså matte og stille. De stemmene vi
hadde hørt i det fjerne i natten var rop fra de to som kom i land
før vi gikk og la oss. De hadde gått langs strandlinjen og lett etter
de to i den andre kanoen; som ikke hadde kommet tilbake! Hva
hadde skjedd?
De hadde padlet utover og gått i land på ei øy:
“And then the water came up”!
Kanoen hadde flødd vekk, men den ene hadde svømt etter og
heldigvis fått den på land igjen. På hjemturen hadde de derimot
ikke funnet tilbake til Guvåghytta og dermed blitt padlende i
mange timer utover natten før de omsider – og med hjelp fra
kameratene, hadde lyktes å finne støa! Temmelig utmattede hadde
alle fire stupt i søvn i teltene og våknet av tomme mager. Vi fikk
oss en undrende samtale om blant annet flo og fjære og bruk av
topografien for å orientere seg – selv på en nærtur i kano...
Det var godt da latteren overtok for alvoret!
(Ann-Britt Bastesen, På ræk 3/12)
SPreke jenter i Sahara-Snø
Andre helga i april gikk åtte tøffe damer på jentetur til Snytind-
hytta. Været var absolutt ikke fint den helga, men heldige som vi
var, snudde vinden i løpet av natten fra nordvest til sørøst. Og ikke
nok med det, men i løpet av natten endret blindføret seg med et
rødbrunt nysnødekke.
Vi skjønte ingenting, men var skjønt enige om at dette var
forurensing og triste greier, inntil vi fikk svaret “neida, den røde
snøen er sand fra Sahara” – det er mulig!
135
(Sølvi Mathisen, På ræk 2/11)
