Page 137 - Litt av en tur

som en lykt over seg.

Litt stolt. Som om det

hvisker: «Se på meg!»

«Hm. Du tar deg godt

ut,» tenker jeg. «Bare

vent, så skal jeg klatre

opp på deg igjen.»

Mens jeg går i

alt det hvite der ute

i mørket, tenker jeg

på turene jeg har vært

på, og de jeg planleg-

ger å gå. Turene som

jeg må ta om igjen,

fordi de var spesielt

fine. Jeg konstaterer for eksempel at den lette turen på stien ned

til Guvåghytta er like gjev å gå hver gang, den taper seg ikke. Hver

tur er «ny». Samme utsikt, men ulike årstider gir andre farger og

et sceneskifte.

Og det beste av alt; det ligger der og venter. Venter på meg og

mine. Og på deg! Venter på noen som vil på tur. Noen som vil

oppleve.

Hver dag – året rundt.

(Kristin Green Nicolaysen, tekst og foto, På ræk 1/11)

en uinVitert gjeSt

Under byggingen av naustet på Guvåghytta hadde Trond Løkke og

jeg en pussig opplevelse. Jeg holdt på med noe nede i naustdelen,

mens Trond satt oppe på loftet da han ropte ned til meg:

– Jeg tror vi har besøk her, det er noen i veggen. Han banket

hardt i veggen og jeg som da stod i naustdøra fikk se en røyskatt

som kom ned.

– Hva gjør du her, sa jeg til røyskatten. Den så nysgjerrig på

meg og kom langs veggen i ansiktshøyde og stanset ikke før den

var på bare en halv meters avstand. Den så nysgjerrig på meg. Jeg

sa da til henne:

– Her har du ikke noe å gjøre, så du må finne deg et annet sted

å holde til. Hun så på meg – og så forsvant hun.

Mens vi da så nødvendigheten av å legge musesperre mellom

naustdelen og naustloftet.

(Harald Steffensen)
137