Page 213 - Blokken og Djupfjord

Først av alt jeg vil anmode hver især på denne «klode», men særlig de som ofte svikter sine idealer eller plikter –
om meget hurtig å forsvinne og ikke bli her inne,
for på dem er det jeg sikter.
Til alle de som er tilstede, vil jeg si at jeg med «glede» har mottatt dette hverv.
Og når jeg dertil er så fri
at jeg bruker poesi,
da må vel sekretæren være blid.
Alle sammen husker vel debatten
på forrige møte her i salen.
Den varte nesten hele natten
og var trang som Blokken-dalen.
Det gjaldt jo for vår kjære Kristiansen
å dytte jobben bort på meg som heter Hansen. Og nå i over fjorten dager
har jeg dikta for betaling –
eller kanskje var det på befaling?
I alle fall – jeg dette svært beklager,
dette «kunstverk» burde vært i et annet lager. Men hva gjør man ei for vennskaps skyld
vår formann lever jo i slik idyll
at vi alle hatt og jakke kaster
når vi ham på dette vis avlaster.
Det hendte meg en dag på skolen
at jeg satt og venta slik på stolen,
mens barna leitte bøker fram.
Da kom ei lita jente bort til bordet der jeg satt,
hun holdt ei bok i handa som hun fra hylla hadde tatt.
Det var som jenta bar på et ganske mektig lass,
og boka hette «Dikterpresten Petter Dass».
Jeg minnes grant det smil hun undertrykte,
for dette navn hun kanskje møtte for aller første gang, og for henne hadde det en underfundig klang.
Og nå vil alle sammen gjette,
hva jeg mene må med dette.
Og jeg skal lett forklare denne gangen at denne odiøse klangen
212