Page 94 - Bladet Vesterålen 100 år

Bladet Vesterålen Fredag 30. april 2021
JUBILEUM 21
I september fyller Bladet Vesterålen hundre år. Vi har valgt å markere det med små og store tilbakeblikk og klipp fra avisa, presentert gjennom hele jubileumsåret 2021.
år 1921 – 2021
Alf Oxem forteller – Samferdselskampene – del 1
hører inn under komiteens virkeområde.
Uansett, – da krigen vel var over, brettet man på nytt opp ermene og pekte på behov, mangler, ønsker og krav. Etter frigjøringa syntes nemlig den økonomiske sida å ligge rel- ativt gunstig an med tanke på prosjekt som krevde myn- dighetenes bevåkenhet. Deri- mot førte manglende teknisk hjelp ved veiadministrasjonen i fylket til at flere anlegg som hadde fått bevilgninger, ble kraftig forsinket.
Et førkrigs-krav om å desen- tralisere Statens vegkontor i Bodø ved å opprette et avde- lingskontor for Vesterålen, ble faktisk etterkommet, – riktig- nok et felles kontor for Lofoten og Vesterålen.
Av andre krav fra distriktet: Økte bevilgninger til veien mellom Vesterålen og Lødin- gen, prioritet av veiprosjektet Svolvær–Fiskebøl med ferje til Melbu, realisering av Andøys innlandsforbindelse Øygard– Forfjord–Sørfjord–Gombogen, pluss oppfrisking av et 25 år gammelt krav om flyanløp av Vesterålen.
Ferjedriften
Den første organiserte fer- jedriften i Vesterålen ble eta- blert mellom Strand og Sort- land, der Ingvald Fossem var pionéren, og mellom Sandnes og Stokmarknes, med famil- iene Riibe og Hov ved årene. For det var nemlig robåten som til å begynne med var ferje. Seinere kom motoråttringen, mens den første bilferja ikke ble satt i drift før i 1947.
Kravet om moderne ferjedrift med ferjeleier for ombord- kjøring av biler ble imidlertid framsatt 10 år tidligere, i kjøl- vatnet av planene om ferjedrift over Gullesfjorden.
Den første ferja, «Bil- trafikk-To», kom til Sortland på høsten 1947, men ferjeleiene var ikke klare før på våren året etter. Søsterferja, med nummer En, ble satt i rute over Børøy- sundet mellom Stokmarknes og Sandnes et halvt år seinere.
Begge disse ble drevet av Vesterålens Bilruter, noe som la grunnlag for mye strid i årene som kom. At dette rute- bilselskapet «gikk til sjøs» ble ikke nådig mottatt av VDS og Hadsel kommune.
Også VIK engasjerte seg i tvisten, og lanserte forslaget om dannelsen av et interkom- munalt ferjeselskap, der kom- munene skulle ha styringen, men der både busselskapet og dampskipsselskapet skulle være medaksjonærer.
Forslaget ble lansert i 1946 av P. C. Reinsnes, og gjaldt da et interkommunalt rute- selskap. Begrunnelsen var at ytterdistriktene – hvor rutene var dømt til å bli ulønnsomme – bare ville kunne ivaretas trafikkmessig gjennom et slikt selskap.
Dette kompromiss-selska- pet, som formelt ble stiftet under navnet Vesterålen Fer- jelag, fikk imidlertid aldri konsesjon for ferjedrift – til tross for at samferdselskonsu- lenten i Nordland støttet initi- ativet.
Et flertall i VIK hadde nem- lig i mellomtida definert fer- jedrift som en del av landverts kommunikasjon, – og ikke som sjøverts. Ifølge denne defin- isjonen skulle VDS og TFDS fortsatt ha ansvaret for lokal- båtrutene, mens rutebil- og ferjetrafikken skulle samles i ett selskap, bestående av bilru- teselskapene og kommunene.
Ei utredning i spørsmålet ble sendt Aksel Andreassens Bil- ruter på Andenes, Vesterålens Bilruter på Sortland, Bø og Malnes Rutebilselskap og Frk. Hanna Davidsen på Melbu. Formålet var i første omgang å få selskapene til å samarbeide, for så i neste omgang å slutte seg sammen i Vesterålen Fer- jelag.
Ennå i 1951 var det så mange uklarheter rundt ferjelaget at styret i Vesterålens Bilruter av praktiske grunner fikk fortsette driften over Sortlandsundet og Langøysundet – inntil alt var i orden for det nystarta laget.
Noen endelig løsning kom aldri, og Vesterålens Bilruter gikk da videre med ferjeplaner som lenge hadde ligget på is. I mellomtida var det kommet flere nye krav om ferjedrift over mange fjorder og sund.
VDS startet i 1948 samban- det Stokmarknes–Straumsnes, mens A/L Ferjedrift (et lokalt selskap i Bø) etablerte sam- bandet Kråkberget–Sandset. Denne ruta ble i 1953 overtatt av Vesterålens Bilruter.
Dette selskapet sto også bak ferjeruta mellom Maurnes, Strand og Sortland, som ble virkeliggjort like før jul 195l. Derimot ble den foreslåtte ruta Skjoldehamn–Maurnes–Sort- land, som Aksel Andreassens Bilruter i 1956 anskaffet ferje til, aldri satt i drift. Andøy-sel- skapet fikk ikke konsesjon, og båten ble leid ut til Bø-sam- bandet.
Tre år seinere, i 1959, kom imidlertid ferjeruta mellom Risøyhamn og Dragnes i gang. Konsesjonshaver nå var Vest- erålens Trafikklag – den direkte fortsettelsen av Vesterålens Bilruter, gjennom navneskiftet som fant sted i 1954.
Allerede i 1951 kom den første henvendelsen om å eta- blere ferjedrift til Blokken/ Djupfjord-området. Men først i 1965 sto ferjekaia i Djupfjord ferdig.
To år seinere ble så den siste av de store ferjesambandene åpnet, ruta Melbu–Fiskebøl, og dermed var Vesterålen og Lofoten knyttet sammen, etter at veien Fiskebøl–Svolvær hadde stått ferdig året i for- veien.
Jennestad mistet sin sterke posisjon som handelssted etter at Sortland fikk anløp av hurtigruta. Men lokaldamperne anløp fortsatt til langt inn på 1960-tallet. Bildet ble tatt i 1953.
Distriktets første bil kom til Andøya i 1913. Men første rutebilselskap ble startet på Sortland i 1917. Bildet av Hans Madsens Rutebiler ble tatt på oppstillingsplassen foran Hermetikken i 1925.
«Biltrafikk En» (Til venstre i bildet) ble først satt i rute mellom Stokmarknes og Sandnes i 1948, men ble seinere flyttet til sambandet Sortland-Strand-Maurnes da ferjeleiene her var klare samme år.
Bladet Vesterålen – lokalhistorie gjennom 100 år