Page 93 - Bladet Vesterålen 100 år

20 JUBILEUM Fredag 30. april 2021 Bladet Vesterålen
I september fyller Bladet Vesterålen hundre år. Vi har valgt å markere det med små og store tilbakeblikk og klipp fra avisa, presentert gjennom hele jubileumsåret 2021.
år 1921 – 2021
Alf Oxem forteller – Samferdselskampene – del 1
Båt, bil, ferje, fly, bru – det er stikkord for vårt tilbakeblikk for dagens fra jubileumsboka fra 2000. klipp om avisas dekning av kommunikasjon og samferdsel – hentet
Samferdsel i et øydistrikt
Bosetninga i Vest- erålen har fra gam- melt av vært sjøvendt, – naturlig nok, etter- som regionen er et «øyrike» der sjøen har vært hovedtrans- portåra, både internt og utad.
Hovedtyngda av befolkninga har alltid vært å finne på Andøya, Langøya, Hadseløya, samt vestre Hinnøy og nor- dre Austvågøy. Hovednæringa har tradisjonelt vært fiske og jordbruk, gjerne i kombinas- jon. Med en slik bosettings- og næringsstruktur var båten det naturlige framkomst- og befraktningsmiddel. Allerede i 1894 fikk vi organiserte båtruter, da Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) sto for den rutegående trafikken i distriktet (og tilknytninga til kystrutetrafikken) – helt fram til 1930-åra.
Imidlertid begynte behovet for interne veier å melde seg, og sakte vokste veistumper fram både her og der. Fram mot slutten av første verden- skrig var det bygd atskillig kilometer med vei; både i Bø, rundt Hadseløya, mellom Sort- land og Sandnes og videre til Grønning. I tillegg fikk både Kavåsen og Sandset vei, Strand og Sigerfjord ble knyttet sam- men, mens veien mellom Risøyhamn og Andenes var den lengste sammenhengende veien så tidlig.
Men mye sto igjen. Og noe av det første Vesterålen Interkom- munale Kommunikasjon- skomite foretok seg etter opprettelsen i 1937, var å sende et PM til fylkestinget med ei lang liste over veiprosjekt som måtte få tingets «største bev- åkenhet» når det kom til bev- ilgninger:
Fra naturens hånd er Vest- erålen isolert fra den øvrige landsdel, idet distriktets øyer ligger ute mot havet, hvor befolkningen er henvist til å benytte den meget usikre sjøvei i storm og mørke og med hele Nordishavet stående på. Denne del er av landets hårdeste og vanskeligst trafikable kyststre- kning.
Veiene var bygd for hest og vogn - framkomstmiddel og trekkraft som også gjorde nytte i jordbruket.
Vesterålen med sine 30.000 innbyggere og med sin store fiskeri- og jordbruksnæring må nu ikke lengre tilsidesettes på veikommunikasjonernes område, og man vil på det mest inntrengende henstille til det ærede Fylkesting å ha sin oppmerksomhet henvendt på veiforholdene i vårt distrikt.
Veiene
Hest og vogn var de første veienes dominerende fram- komstmiddel – noe veistand- arden også tydelig bar preg av. Spredt tilløp til bilkjøring fikk en først under første verden- skrig, etter at Ulrik Dahle (eieren av sykkelfabrikken «Nordkap» på Dverberg) hadde introdusert bilen på Andøya i 1913. Regulær rutebiltrafikk av vesentlig omfang kom først i gang på 30-tallet.
Det første rutebilselskapet ble startet av Gerhard Lindseth (eieren av ei stor kalesjevogn som ble satt i rutekjøring), Georg A. Ellingsen og Øde- bert Johanssen. A/S Langøens Automobilselskab het pion-
erselskapet som i 1917 startet rutetrafikk på strekninga Sandnes–Sortland–Kavåsen. Men drifta på den fem mil lange ruta gikk med konstant underskudd, og hele selskapet ble ganske fort oppløst.
På Andøya startet Aksel Andreassen i 1924 opp med transport av fersk fisk fra Andenes til hurtigruta i Risøy- hamn. I 1935 fikk han kons- esjon for rutefart med buss. Dermed var forløperen for Andøya Trafikklag et faktum.
På Hadseløya fant den drift- ige frk. Hanna Davidsen i 1927 behov for egen tilbringertje- neste, i forbindelse med drif- ten av Rex Hotel. I 1934 utvidet hun tilbudet til også å omfatte rutetrafikk, etter at hun anskaf- fet en 7-seter.
Hanna Davidsens rutebil- virksomhet var likevel ikke pioneren på øya, ettersom en Erlandsen i en kort periode på 20-tallet allerede hadde prøvd det samme. Men det var David- sen som fikk den første konses- jonen for rutedrift. Det skjedde i 1936 ved anskaffelsen av en
22 seters Reo. Under krigen ble Hadseløyas behov for trans- port og brøyting dekket av en 24 seters Volvo, utstyrt med knottgenerator og snøplog.
På Langøya var det behovet for regelmessig transport av melk til meieriet som tvang fram organisert rutekjøring. Etter ulike modeller, var det i 1936 klart for oppstart av A/L Langøya Biltrafikk – som i 1938 ble omdøpt til Vesterålens Bil- ruter, for i 1954 igjen å skifte navn til Vesterålens Trafikklag. I 1989 ble navnet til Nordtrafikk AS. I 2006 ble buss- og ferjedi- visjonen solgt til det franskeide Veola Transport Nord.
Men tilbake på veien: Den økende trafikken avdekket snart veienes svake oppbyg- ging – og behovet for fast ved- likehold. En annen svakhet som gjorde seg stadig sterk- ere gjeldende, var mangelen på samordning av distriktets kommunikasjoner.
Spørsmålet om å danne et felles organ for Vesterålen som kunne arbeide for hurtigere utbygging av kommunikas-
jonene ble aktualisert. Og etter initiativ fra Sortland, ble så Vesterålen Interkommunale Kommunikasjonskomite (VIK) stiftet 22. mai 1937. I vedtek- tene ble det slått fast at dette skulle være et politisk organ, der medlemmene skulle være valgt av herredsstyrene i Vest- erålen.
For å finansiere virksomheta til komiteen, ble det fastsatt en kontingent for hver kommune, tilsvarende 1,5 øre per inn- bygger. Med et folketall på vel 30.000 ble VIKs årlige budsjett følgelig på rundt 450 kroner. Ved 50 års-jubileet var belø- pet per hode steget til kr 0,88, hvilket ga et årlig budsjett på kr 30.000.
VIK var knapt kommet skik- kelig i gang, før krigen satte stopper for alt arbeid. I fem år var komiteen uvirksom, sjøl om det i ei oppsummerende beretning i 1946 het at komitéen har i okkupasjonstiden ført en tilbaketrukket tilværelse, men har likeovenfor myndighetene og i andre forbindelser søkt å framholde de interesser som
Bladet Vesterålen – lokalhistorie gjennom 100 år