Page 236 - Bladet Vesterålen 100 år

Bladet Vesterålen Onsdag 3. november 2021
JUBILEUM 17
I september fylte Bladet Vesterålen hundre år. Vi har valgt å markere det med små og store tilbakeblikk og klipp fra avisa, presentert gjennom hele jubileumsåret 2021.
år 1921 – 2021
Alf Oxem forteller – Om å lage avis – del 5
skap av en ny, fast vignett på fjerde-sida: Liv og rørelse, som fanger opp det som rørte seg fra dag til dag i kultur- og kristen- liv. Mye av stoffet her var inn- sendt av arrangører av lokale hendelser og tilstelninger.
Og i samme slengen nevner vi to andre populære og faste vignetter som ble gransket med argusblikk av mange: Go’ungan og Runde år.
Utforminga
Den største og mest synlige endringa Bladet Vesterålen har gjennomgått på hundre år, skjedde nok da den fra nr 1 i 1991 gikk over fra storformat (38x57 cm) til tabloid (29x44 cm, som tilsvarer A3-forma- tet). Ved overgangen til tabloid ble også navnet – tittelhodet på forsida – endret til Bladet Vest- erålen.
Samtidig ble man i stand til å utvide sidetallet fra maksi- mum 16 sider til 32 – og enda flere om ønskelig. Merkelig nok var avisa relativt seint ute med denne omlegginga, sett i lys av at den på andre, tekniske områ- der i nyere tid har ligget helt i forkant av utviklinga. I 2010 ble kapasiteten på avispressa ytterligere utvida, slik at man da var i stand til å trykke 40 siders fullfarga tabloid.
Den typografiske utforminga har under hele løpet vært i endring, i tråd med typografi- ens utvikling og det teknikken tillot. Opprinnelig ble sidene satt i bly, der hver bokstav møysommelig ble satt sammen til ord. I 1976 ble dette avløst av offset, der blyet ble erstattet av papir etter klippe- og limeme- toden. Så med datamaskine- nes inntog sist på 90-tallet, ble man i stand til «å brekke om», eller redigere/lage sidene digi- talt, direkte på skjermen.
Bildenes plass er tidligere omtalt. Men når det gjaldt tryk- kvaliteten, spesielt på bildene, var innføringa av offset det store skillet. Plutselig kunne man kjenne igjen folk på bil- dene, om man vil sette det litt på spissen. Å sammenholde avisa før og etter, framstår nes- ten som natt og dag, for å bruke en slitt klisjé.
Med offset fikk man også mulighet til i langt større grad å bruke farger. De første årene utnyttet man det bare i beskje- den grad. Når det skjedde, var det skillelinjer og rammer som fikk farge. Men stadig oftere ble annonser utstyrt med far- ger. Av og til ble også avishodet trykt i farger, først i blått, men så ble det rødt – som fortsatt gjelder.
Sidene brekkes om; Stabler av løse blybokstaver og linjer med maskinsats brekkes om til ferdige avissider i ei stålramme. Fra venstre: Typograf Arne Pedersen, redaksjonssekretær Birger Viberg og typograf Jens Petter Ovaldsen. Pedersen arbeidet i setteriet i 43 år.
På den trykketekniske sida har det vært ei kontinuerlig utvikling hele veien; fra boktrykkpresser via flattrykkrotasjon til offset, etter hvert utbygd med «tårn» for firefargetrykk. Hele avisa produseres, adresseres og pakkes i én sammen- hengende strøm. Her trykkes egen reklameavis. Faktor Odd Mortensen.
«Ny» forside
Først på 80-tallet begynte for- sida gradvis å endre karakter. Antall saker ble halvert, fra gjennomsnittlig ti-tolv til fem- seks. Og for første gang fikk vi reine henvisninger, der selve saka – artikkelen eller reporta- sjen – ble presentert i sin hel- het inni avisa, – og ikke bare som en fortsettelse fra forsida til side 7. Spesielt gjaldt dette featurestoff i lørdagsavisa. Og stadig oftere ble saker utstyrt med rammer og farget bak- grunn.
Og apropos foto og farge: Først i 1987 fikk avisa nytt, stort fotorom – slik at journalistene slapp å springe på do for å fremkalle filmene. I 1991 gikk man over til å skanne bildene inn på datamaskinen, rett fra film.
Det aller første fargebildet ble trykt som en god jul-hilsen på julenummerets forside i 1984, der motivet var to små- jenter som tok innspurten i julebaksten. Men dette var nok mer en prøveballong enn forlø- per for det som skulle komme. Det tok nemlig enda mange år, – ja faktisk ikke før i 1993, at fargebilder ble et vanlig syn i Bladet Vesterålen.
Den store revolusjonen fikk vi imidlertid med gjennom- bruddet for det digitale bil- det og overgangen til digitale kamera rundt 2003. Det gjorde at journalistene ganske enkelt kunne hoppe over både film og skanning.
Lederartiklene som alltid hadde vært å finne som énspal- tere på side 2, ble i 1983 lagt over to spalter – og plassert på side 4. Ved overgangen til tablo-
idformatet ble lederen flyt- tet til side 6. Nå er lederne til- bake på side 2 – over to spalter.
«Fremmedartikler» skrevet av løsmedarbeidere har som oftest vært signert, mens avisas egne journalister skrev ano- nymt helt fram til på slutten av 70-tallet. Da ble det stadig mer vanlig at reportasjene ble sig- nert, mens nyhetssakene fort- satt ble skrevet av det redak- sjonelle «store vi». Unntaket gjaldt stoff fra avdelingskonto- rene, med Andøykontoret først ute i 1977.
Men den 10. januar 1984 skjedde det: Alt redaksjonelt stoff, unntatt smånotisene, ble utstyrt med såkalt byline. Deretter har leserne aldri vært i tvil om hvem som har laget hva, av tekst og foto.
Eneste gjennomførte unn- taket må ha vært da journa- listene i norske aviser gikk til streik i juni 1990. Da var det bare redaktørene og uorgani- serte løsmedarbeidere som sig- nerte sine arbeider. De organi- serte journalistene i Vesterålen hadde riktignok også saker på trykk i den korte uka streiken varte, med saker som var fer- dige før bruddet. Men disse kom på uten byline. Avisa kom for øvrig ut nesten som nor- malt.
Ros og ris
VESTERÅLEN framsto med faste og lange ledere med klar distriktsprofil. Og, man merket økende kritikk mot statlige og offentlige innspill, særlig når det gikk ut over distriktet eller kunne være til fortrengsel for det private næringsliv.
Et annet trekk ved avisa som kan tidfestes til dette tidsskil-
let, var de positive og opti- mistiske reportasjene, ikke minst bedriftsreportasjene. Riktignok hadde avisa vært på bedriftsbesøk tidligere, men da gjerne i forbindelse med at et eller annet skulle markeres – et nybygg som skulle innvies eller jubileum som skulle feires. Nå var formålet mer å vise leserne hva som rørte seg i distriktet, og gjerne skryte litt ekstra av hvor godt og flott bedriftene dreiv.
Denne form for «fjesking» med næringslivet har ikke vært like vel ansett i pressekretser. Men det noen kaller reklame, andre tekstreklame, defineres gjerne som markedsføring. Og så lenge det handler om å mar- kedsføre den greina man sjøl sitter på, blir det både mer spi- selig og akseptabelt.
Men også «hverdagsmennes- kene» fikk plass. Reportasjene ble mer personretta. Den hjem- vendte sønn med utdannelse som forlot fin jobb sørpå for å overta farsgården var liksom idealet. Og i portrettene, som heretter ble vanlige innslag med ujamne mellomrom, ble også sliterne behørig vist fram.
Faktum er uansett at VEST- ERÅLEN på denne tida blom- stret kraftig opp, både med hensyn til utseende og inn- hold. Og abonnenter, – det vil si lesere.
Redaksjonen besto nå av sju medarbeidere, de aller fleste riktignok ferske og unge jour- nalister, men med ambisjon om å lage den beste lokalavisa i området!
Bladet Vesterålen – lokalhistorie gjennom 100 år