Page 231 - Bladet Vesterålen 100 år

Bladet Vesterålen Lørdag 30. oktober 2021
JUBILEUM 19
I september fylte Bladet Vesterålen hundre år. Vi har valgt å markere det med små og store tilbakeblikk og klipp fra avisa, presentert gjennom hele jubileumsåret 2021.
år 1921 – 2021
Alf Oxem forteller – Om å lage avis – del 3
kapasiteten med 50 %, ved å øke antall utgivelser fra to (tirs- dag og fredag) til tre ganger i uka (tirsdag, torsdag og lør- dag). Samtidig gikk bladpen- gene opp fra 20 til 32 kroner i året.
Slik begrunnet redaktøren utvidelsen:
Vi har den glede å kunne for- telle våre lesere at VESTER- ÅLEN fra og med i dag kommer ut tre ganger ukentlig – tirsdag, torsdag og lørdag. Dermed kan avisen bringe både flere og fer- skere nyheter, samtidig som det blir bedre plass for behandling av distriktets problemer. Utvi- delsen byr også på vesentlige fordeler for våre annonsører, både når det gjelder salgsan- nonser og kunngjøringer.
Når Vesterålen nå går til det skritt å komme ut annen hver dag, er det fordi tilgangen på nyheter, annonser og innlegg er så stor at spalteplassen med to utgaver i uken er «sprengt». Vi setter pris på å ha denne opp- slutningen, og kvitterer for til- liten med å utvide.
Vesterålsøyene har vært et splittet område, men på grunn av stadig bedre kommunika- sjoner, er området nå i ferd med å vokse seg næringsmes- sig sammen. Det er derfor av stor betydning for dette dis- triktet å ha en slagkraftig avis, som på en upartisk og objektiv måte kan ta problemene opp til behandling, løfte problemene opp på et offisielt plan. Ikke minst trenger de mindre ste- der et talerør. Vi håper at vi på en stadig bedre måte kan fylle denne viktige oppgaven.
Vi setter pris på at leserne benytter vår avis for offentlig- gjørelse av personlige innlegg, og vi føler oss overbevist om at Vesterålen heretter i enda større grad blir forum for den lokale debatt.
Vel møtt tre ganger ukentlig!
I november 1985 ble også ons- dager avisdag. Og den 25. okto- ber 1996 ble fredagsfreden brutt. Da utvidet avisa på nytt, til fem utgivelser i uka. Bare søndag og mandag er fortsatt avisfrie – i papirutgave.
Lokalavis
Har så staben laget ei god avis? Eller sagt på en annen måte: Har VESTERÅLEN vært en god lokalavis?
Det kommer an på øynene som ser. Det kan synes som om staben har laget ei avis som folk vil ha. Eller ei lokalavis etter folks smak – et supplement til de hardtslående, avdekkende, gravende, avslørende riksavi- sene.
Til gjengjeld har avisa ofte vært en betydelig opinionspå- virker i lokale saker. I stikkords form så man det i saker som bygging av alpinanlegg, avvi- sing av lofotsøpla, oppretting av privat legepraksis og ned- legging av kulturinstitusjoner.
Bilder i avis: Journalist Hege Lamark betjener klisjemaskinen for framstilling av bilder.
Her spilte avisa så langt fra bare rollen som støttespiller for den gode sak, men tok rett og slett styringa – for ikke å si overstyringa.
Men apropos kulturinstitu- sjoner: Avisas behandling av kulturstoff har til gjengjeld vært veldig lite veiledende. Alle slags tiltak har fått behørig spalteplass, men i refererende ordelag. Og i noe for stor grad er det blitt med omtaler der tit- telen har konkludert for resten: «Suksess» og «vellykket» er for eksempel to begrep som nok har vært anvendt i hyppigste laget.
Mange – både utøvere og publikum – savner en mer anmeldende vinkling, der utø- vere og aktører får kritisk og faglig tilbakemelding på utstil- linga, konserten eller revyen. Den rollen har Bladet Vester- ålen bare i beskjeden grad hatt kompetente medarbeidere som kunne fylle.
En leser uttrykte dette slik:
Jeg savner en faglig solid dek- ning av et korarrangement, på linje med dekning av en volleyball- eller fotballkamp, hvor spillet alltid er beskrevet i detalj. (1990)
Et synspunkt som konstitu- ert kultursjef Torstein Aaring Nilsen i Lødingen også var inne på i et intervju i jubileumsavisa i 1994.
Avisa kan med fordel bli litt mer kritisk når den dekker diverse kulturarrangemen- ter. Kanskje litt oftere peke på ting som kunne ha vært gjort
bedre. Det vil være lærerikt og skape mer diskusjon blant både arrangører og leserne.
Dette er åpenbart et problem for ei lokalavis i et lite, over- siktlig samfunn. I mangel på egne, kompetente medarbei- dere som kan og våger, har avisa tidvis benyttet profesjo- nelle musikere til jobben. Per- Arnt Olsen og Mette Dyrnes er eksempler på utenforstående anmeldere som har klart den krevende balansegangen – å gi kritikk uten å virke surmaget og destruktiv.
Men slike folk vokser ikke på trær; de fleste som nok kunne mestre oppgaven, betakker seg fordi de er redde for å miste venner – i et lite og gjennom- siktig miljø. Og andre som mel- der seg frivillig, mangler den fingerspitzgefühl som er nød- vendig for en musikk-kritiker...
Det, at man ikke har nødven- dig tyngde, kan være medvir- kende årsak til at avisa synes å ha hatt nærmest aversjon mot å dekke profesjonelle artister og kunstneres besøk i nevne- verdig grad. Eller kanskje faller det utafor ansvarsområdet til ei lokalavis å formidle nasjo- nale og internasjonale kjendi- sers «etterpå-turnéer» til vårt distrikt?
I en konsulentrapport fra 1966 ble det sagt følgende om lokalavisas betydning:
Utgivelsen av lokalavis blir sett på som et godt kjennemerke på om et sted har karakter av senter for et større område, og
distribusjonsområdet faller godt sammen med det omland stedets forretninger, kontorer og servicevirksomheter hen- vender seg til. Avisen gir også uttrykk for interesser og oppfat- ninger i distriktet, og bidrar til å utforme følelsen av regional samhørighet og identitet.
Året etter satte et leserinnlegg tingene i perspektiv:
I lokalavisen er alt av inter- esse for den som er fraværende. Det er ikke bare det vanlige nyhetsstoff, å nei da. Her fin- ner man annonser av ymse slag, forlovelser og lysninger – ja, herregud, og der skal «gam- melflammen» gifte seg! Og så er gamle Marte død, hun var visst på gamlehjem ... 93 år. Du store verden hvor tiden går og hvor en selv fremdeles tror å være ung.
Ja, og der har en stakkar mistet «satsen» – ikke Wirkola altså, men en ute i Bøgrenda. Hadde nu bare ikke lensman- nen blitt saksøkt, for mannen mente at saken ikke var sats, men edleste vin. Litago er den beste kua i Vesterålen, og en mann tok seg en knert etter en kollisjon og fikk mulkt.
Slik kan man lete seg frem i lokalavisen, lese opp og ned og regne ut, legge to og to sammen, lese mellom linjene og skjønne det hele. Akkurat, dette fordi man er kjent i hjembygden og lokalavisen følger opp. Og der er stæren kommet til Øksnes, en brushane er sett på Andmy- ran.
Ellers finner vi mange «brus-
haner» omkring i bygdene, folk som vil noe – folk som velger seg inn i styre og stell, som har sin mening om både trålere, mink- farmer og NRF-kyr. Og bygden trenger slike, de hører til det hele som kalles fiskeværet, byg- den og distriktet, og vi som føl- ger med vil gjerne se hva som foregår, og da må vi ha lokala- visen.
Vi behøver ikke de store sen- sasjoner, de kan hovedstadsa- visene dekke, de har råd til det. En lokalavis befatter seg med de små ting, ting som gjerne aldri kommer på trykk i større aviser, eller som blir referert i radio og gjennom NTB.
Må så ingen komme og for- telle at lokalavisen ikke har sin fulle berettigelse, – uansett. Hvordan skulle vi få vite at Hulda giftet seg i helgen, eller at Anton Hansa fylte 75 den 11. februar, og at Dagros fra Hadsel nedkom med to velskapte kal- ver på nyåret?
Vel, lokalavisen er ikke bare en trøst for de som er borte, den faller naturlig inn i den infor- masjon vi gjerne vil ha i distrik- tet, også for oss som hjemme er. Som gammel leser av Vesterålen vil jeg rette en takk til redaktø- ren og til alle medarbeiderne i avisen; dere fortjener ros fordi dere blir på post, tross alt. De store tilbud kan nok være fris- tende iblant, men det er godt å vite at kjærligheten til hjem- bygden og distriktet ennå er levende, også i lokalavisens stab.
Bladet Vesterålen – lokalhistorie gjennom 100 år