Page 196 - På hyttetur i Vesterålen

Om vinteren var reinen spredd over store områder fra Kinn til

områdene rundt Sørfjorden og Gunnesdalen. I kalvingsperioden

søkte reinen til sine faste kalvingsplasser, gjerne på Finnsæter og

Kinn og på Lovikmyrene.

Vårsamlingen ble det vanligvis brukt to til tre dager på. Til disse

turene måtte det takes med mat og utstyr for de antall dager de

regnet med at turen ville vare. Starten var til Forfjorddalen, hvor
I Sørfjorden ble geitene
melket ute i det fri. Karen der var en gamme som ble benyttet til å bo i under samlingen.

hadde godt lag med dyrene.
Ellers hadde reineierne faste overnattingsplasser under store steiner
(Foto: Marius Kvalshaug)
som ga ly for regn og vind. Her var det viktig at det på forhånd

var sørget for skikkelig med tørt brensel slik at det hurtig kunne

tennes varme.

Reinen lett å finne

Å samle reinen om høsten tok vanligvis 4–5 døgn. Den gikk ofte

spredd, noe som førte til at det måtte søkes gjennom alle dalene

for å samle dyrene. Viktig var det å få med alle oksene. Reinen var

ellers lett å finne. På forsommeren samlet reinen seg på snøflekker

Geita fornekter seg ikke. eller gikk høyt til fjells på grunn av varmen. Flokkene var derfor

Her har en fremmelig lette å lokalisere utetter sommeren.
utgave av sorten tatt seg
Fra tid til annen oppsto det episoder som ble husket. I 1957 var
opp i stabburet, eller luokta-
en som det heter på samisk. det høstsamling i Forfjorddalen. Da flokken var kommet et stykke

(Foto: Marius Kvalshaug)
opp i dalen, ble det store problemer med å få reinen videre innover.

Anders oppdaget da at det var tre skjurer som hele tiden fulgte

etter dem og satte seg på busker hvor de med nebbene sine pekte

nedover dalen mot elva. Anders tok dette som et tegn og foreslo

at man skulle slippe reinen tilbake mot veien. Nils, som hadde

skaffet seg bil, kjørte til Sørfjorden og hentet det utstyret som var

nødvendig for å foreta slakting i Forfjorden. Dette var en episode

som førte til flytting av leirplassen til Forfjorden.

Det var i 1950-årene at reinen ble mer ygg og vanskelig å få

jaget inn i gjerdet for slakting. Dette skyldtes delvis at de eldre

eierne ikke lenger maktet å ta seg av drifta slik som tidligere.

Okseslaktinga ble derfor foretatt på Bogheia, andre ganger i Tverr-

fjellet og i enkelte høve i Trolldalen. Det var betydelige bører med

kjøtt som måtte bæres til leirplassen. Herfra ble kjøttet som skulle

selges, transportert ned med hest. Sidene og en del annet kjøtt ble

saltet og hengt til røking i teltet.

Fra 1958–60 kom Ingemann, Nils og Marius og overtok ansvaret for

drifta, først ved å benytte sine ferier til samling og slakting, og etter at de

fikk sine arbeidsplasser nært heimplassen, mer permanent på ordninger

med delt arbeidstid. Etter som årene gikk med mer nærhet og kontakt 192
Ingemannhytta
med reinflokkene, ble dyrene også mer tamme og medgjørlige.