Page 113 - På hyttetur i Vesterålen

onDenne regla kan ikke stamme fra Åne. Han kunne neppe
lAus iColAisen
norsk, og messa nok helst på sitt samiske morsmål. Men seinere
Folkeminnesamleren
Olaus Nicolaisen nev- jegere kan godt ha brukt den.

ner «bjønnskatten» i Artikkelen gjengir et sagn om ei dramatisk bjørnejakt der Åne

ei av bøkene sine:
holdt på å miste livet. Han og en kamerat gikk opp fra Djupfjor-

den, der bamsen pleide å gå i hi:
«Før det var skuddpre-
mie på rovdyr, brukte «De kom frem, fant hiet og forsøkte på alle måter å få ham ut,

finner som drev bjør- bl.a. med å rulle stein, røyk og rabalder, men til ingen nytte. Åne,

nejakt å oppkreve
som måtte være en framifrå fjellmann, og ikke så lite kaldblodig,
bjørneskatt hos hver
bestemte seg for å krype inn til bamsen. Kameraten skulle stå
bosatt mann. Skatten
klar ute med geværet. Åne remederte fælt der inne, og plutselig
ble betalt dels in natu-
ra, dels i mynt.»
kom bamsen ut med brask og bram, og med et brøl ordnet seg

for angrep. Akkurat da, fortelles det, fikk geværmannen den store

skjelven, snudde og stakk avgårde. Nu var gode råd, mannsmot og

hell, dyre for Åne. Men han satte spydskaftet i bakken og tok opp

kampen da bjørnen braket på i sinne.

Spydet traff sikkert der det skulle, men dyret var i største laget,

og lang i labben, så det nådde å sette klørne i nakken på Åne og

dro det hele fremover. Men tross denne skamfering, endte det med

bjørnens bane tilslutt. Men Åne ble merket for livet av kampen,

bl.a. skulle det ha kommet en stor hudfold i pannen som ikke lot

seg rette, etter at det andre var bortskåret, og han hadde senere et

fælslig oppsyn, fortelles det.”

Historia kan faktisk være sann. Seinere på 1800-tallet dreiv

Peder Andreas Pedersen fra Djupfjorden bjørnejakt i samme områ-

det. Han blei født i Fiskfjorden i 1831, tjue år etter at Åne døde.

Fortellingene om Åne var altså ganske ferske i hans barndom, og

det var trolig han som brakte dem videre til etterslekta.

Begge foreldrene til Peder var samer, og det er tydelig at han

kjente tradisjonene knytta til bjørnejakta. Artikkelen i Hofdasegl

forteller hva som skjedde etter at Peder hadde felt en bjørn i Blok-

kenmarka:

«Folk ble hentet fra bygda og bamsen båret ned, flådd, og steik

delt ut etter andel i hjelp og transport. Men beinene ble tatt godt

vare på, samlet opp, rodd ut til Kleksøya og lagt i en lite tilkom-

melig bergkløft. De eldste kan ennu huske å ha sett restene av

disse derute. Det var således ingen som ennu tok risken å bryte

’reglementet’.»

109
Snytindhytta