Page 111 - På hyttetur i Vesterålen

På de tre største øyene i regionen finnes en rekke fangstanlegg, s
lutten på
både i daler og på fjell. De er svært gamle, og blei brukt til å fange
bJøRnestAmmen
villrein. Vesterålen hadde altså en villreinstamme, den må ha vært
Omkring 1900 skaut
en viktig matressurs for bjørnen. Da villreinen var borte, kom tam- Ole Larssen fem bjørner

reindrifter til regionen. Allerede tidlig på 1800-tallet beita flokker på én dag i området ved

fra Andøy i nord til Digermulen i sør.
Møysalen, ikke langt fra

Men det var flere byttedyr enn reinen. Før 1300-tallet var Snytindhytta. Det må

klimaet varmere enn nå, da fantes både elg, hjort og rådyr ute på ha tappa bjørnestam-
men hardt. Men enda

øyene. Da klimaet blei kaldere, forsvant disse store dyrene, men var det noen dyr igjen

mange hundre år tidligere hadde vesterålingene innført andre arter på vestre Hinnøya. Ikke

som bjørnen kunne jakte på. Det var husdyrene, først og fremst lenge etter blei en bjørn

kyr, sauer og geiter.
avliva med åte på Buks-

nes i Bjørnskinn, og
Bjørn og buskap
omkring 1910 blei

enkeltdyr skutt ved Kal-
Bjørneplaga var et stort problem for fedrifta i det meste av Vest-
jordvatnet og i Gulles-
erålen. Mange historier fra «gamle dager» forteller om det, les for
fjorden.
eksempel «Bjønntørk og reinkalvri» av Finn Myrvang. Og offent-

lige dokumenter bekrefter at de gamle snakka sant.

I 1802 blei det laga ei vurdering av alle gårdene i regionen. Der

nevnes bjørneplaga mange steder, særlig på Hinnøya. Ikke rart at

kommunene innførte skuddpremie på bjørn på andre halvdel av

1800-tallet. Men det fantes en slags skuddpremie også før den tid.

De aller fleste som dreiv gård i Vesterålen før 1900, var fisker-

bønder. Mannen rodde fiske store deler av året, kona tok seg av

gårdsdrifta. Buskapen beita i utmarka, og gjetere var ungene og de

gamle som var i stand til det. Hva gjorde man da for å holde bjør-

nen unna folk og fe? Jo, man betalte jegere som gjorde den jobben.

Og før 1850 var alle jegerne samiske.

Vi veit ikke hvor tidlig samene begynte med denne bjørnejakta,

men allerede før 1750 viser kildene at de eide skytevåpen. Svært

mange samiske skifter (arveoppgjør) nevner rifler, mens nordmenn

sjelden eide slike våpen.

Bjørnejegerne

I 1778 møtte samen Lars Sivertsen (1745-1813) fra Brokløysa på

lagtinget for Sortland og viste fram skinnet av en bjørn han hadde

skutt. Tinget belønna han med to riksdaler i «bjønnskatt», som det

står. Beløpet var stort, nesten verdien av ei voksen ku.

Dette er første gang vi får navnet på en bjørnejeger og stør-

relsen på bjønnskatten, men en sorenskriver som gikk av noen år

tidligere, skreiv litt om denne ordninga. Jegeren rodde vanligvis fra

gård til gård med en død bjørn i båten, ene labben hengende over
107
Snytindhytta