Page 8 - NorLense

8
Historien om NorLense
– den spede begynnelse
Bømyr – en utkant – ja vel. Men som så mange utkanter langs norskekysten med fisken som in- ternasjonal ambassadør og utsending over store deler av verden. Ingen andre deler av landet har gjennom tidene hatt en så sterk orientering og forbindelse mot den store, vide verden som Kyst- Norges mange småsamfunn og utkanter.
Men vår lille utkant er noe enda mer enn dette. I løpet av 40 år har dette uanselige samfunnet skapt seg et internasjonalt navn på noe ganske annet enn fisk.
Her på nordvestsiden av Austvågøy – omtrent midt i Nord-Norge, er det i løpet av 40 år utviklet oljevernutstyr som har vunnet anerkjennelse og markeder i alle verdensdeler. I løpet av disse årene er det levert milevis med oljelenser til en rekke land over hele kloden. Lensene er anerkjent som de beste av havgående mekanisk oljevern- utstyr, og er totalt dominerende i verdens mest krevende oljevernberedskap – den norske. Slik er den lille, nesten navnløse utkanten plutselig blitt blant de største i verdens oljevernberedskap. Og det hele har sin begynnelse noen høstmåneder for 40 år siden.
Han som starter eventyret hadde til da brukt det meste av livet sitt til å lage redskaper for å fange mest mulig fisk. Nå skulle han fange mest mulig olje. Han heter Torstein Hansen...
Det er denne Torstein som høsten 1973 huse- rer sammen med sin Erna på sitt nettopp avvikle- de småbruk i Bømyra, midtveis mellom Fiskebøl og Strønstad, som er de to små nabobygdene.
Det er en litt rastløs Torstein som en høstkveld i 1973 sitter i stua og hører på kveldsnyhetene på radio. En engelsk tankbåt, «British Mallard», er gått på grunn i Gisundet i Troms. Olje lekker ut, men oljelensene virker ikke skikkelig og strender og omgivelser blir tilgriset. Bergningsmannska- pene står hjelpeløse.
Det er fire år etter oppdagelsen av Nordsjø- oljen og to år etter produksjonsstarten på det norske oljeeventyret med åpningen av Ekofisk. Forliset i Gisundet viser med all tydelighet at det nye oljelandet står uten en effektiv oljevernbe- redskap.
Torstein har ikke vært så opptatt av oljen før denne kvelden ved radioen. Han hører om hvor- dan de ynkelige lensene, som skal holde på oljen, hele tiden blir oversvømmet av olje. Hvordan mannskapene strever med å holde dem på plass,
og hvordan de slites og går i oppløsning. Han vet med seg selv at det er noe av dette han har arbei- det med hele livet.
Han kjenner seg på sett og vis igjen. Det er som med en not eller trål – de arbeider i sjøen – men må arbeide med sjøen, ikke mot – for det er det ingenting som kan. De må ha styrke, men også fleksibilitet. Smidig, men sterk.
Men det han hører, er beskrivelsen av en rekke svakheter: Utstyret er for svakt, for lite fleksi- belt, det klarer ikke å stå rett i sjøen og har for liten stabilitet. Det synker inn i Torstein og lagres i all stillhet uten noe oppstyr. Han tar seg bare en ny kopp kaffe og hører på andre nyheter.
Men noe er sådd denne høstkvelden. Et aldri så lite skritt på den veien oljelenseproduksjonen i Norge skal komme til å følge i mange år fremover: Ringnotlensa – eller Fiskebøl-lensa – godt barn kan ha mange navn.
Neste morgen går Torstein ned til den gamle anleggsbrakka der han har sitt notbøterverksted. Mens han arbeider videre på den nota han holder på med, begynner det å kverne i hodet det han har hørt kvelden før. Han avbryter og setter seg til ved det lille kaffebord med litt papir og en bly- antstubb.
Med en vant arbeidsneve streker han for før- ste gang opp prinsippet for det som skal bli Ring- notlensa: Et notlin og tauverk som skal gi den fleksible styrken, kledd med plastduk som skal holde på oljen. Han funderer videre, streker opp og måler ut – på papiret, helt for seg selv.
I fjorten dager grubler han seg frem i all stillhet, helt til han er sikker på at han er på rett vei. Først da ytrer han frempå til eldstesønnen Tor Ernst at han har funnet løsningen på et av de største problemene for oljevernberedskapen. Intet min- dre. Og som vanlig lavmælt og ordknapt. Men Tor Ernst forstår det fort. Han har da også gått i god lære hos faren.
Men de utfyller hverandre, far og sønn, og det på en ganske usedvanlig måte. Torsteins idé som Tor Ernst hjelper frem med sin egen store praktis- ke innsikt, og bringer frem til offentlig kunnskap og anerkjennelse.
Og så er det yngstemann Terje Olav, bare 16 år og elev ved yrkesskolen på Melbu. Åpen og med ungdommelig friskhet, som har planer om å bli snekker. Men fremfor alt kan han teknisk tegning og heller ikke uvant med å skrive. Også det en nødvendig forutsetning for å komme videre med Torsteins siste sjøprosjekt.
Et nytt familieforetak er i ferd med å avtegne seg. Yngste sønn Terje Olav blir innkalt med teg- nebord og tilbehør. Han blir plassert ved kjøkken- bordet, og mens pappa Torstein står bak ryggen og gir anvisninger tegner minstekaren opp og be- skriver en prototype på den nye lenseideen, slik at den skal forstås av de offentlige personene i styre og stell. For nå gjelder det om å få patent.
Men Terje Olav skjønner ikke så mye av hele tegningen. Tor Ernst ser imidlertid mulighetene stadig klarere, som den notbøteren han selv er.
En ny lense er kommet på papiret – nå dreier det seg om et redskap som skal fjerne den sterkt miljøskadelige tungoljen fra sjøen. Terje Olav må til nok en gang med tegnebrettet.
Torstein Hansen like etter lanseringen av lensa i 1974. Foto: Privat.
Vinteren 1974, få måneder etter lenseunn- fangelsen, mener Tor Ernst tiden er inne til å la offentligheten få del i hva familien i Bømyra har pønsket ut. Han tar kontakt med Lofotposten, og 16. mars står nyheten på trykk. Far og eldste- sønnen står sammen på bildet med en snurrevad, nettopp montert på akkord for 14 kroner timen.
Lenseideen er ikke kommet så langt at den gir levebrød. Det skal ennå gå år, og imens skal man jo også leve. Og penger er det ikke flust av. 2000 kroner vil det koste å søke om patentanmeldelse, og de pengene har ikke familien Hansen, får le- serne vite. De har likevel sendt oppfinnelsene til Oslo Patentkontor for vurdering. De håper på økonomisk støtte for å kunne søke om patentbe- skyttelse.
Optimismen er stor denne marsdagen i 1974, for de to kumpanene i Bømyra snakker allerede om produksjon: «Og produksjon av både oljelensa og oljesamleren vil det i så fall bli på Fiskebøl (Bø- myra), og her skal alle villige hender tas i bruk for å sende produktene ut på et forhåpentlig rikt mar- ked.
Oppfinnelsene fra Bømyra – nå mer og mer omtalt som Fiskebøl – blir godt mottatt. Riktig- nok blir patentsøknadene liggende fordi det er kommet innsigelser fra en kommende lensekon- kurrent i Bergen – Nofi . De mener oppfinnelsene er identiske med en amerikansk oppfinnelse fra 1972. Det blir omsider avvist av patentstyret, men det tar fem år. Først i 1979 blir patent gitt. Men da har Torstein forlengst fått gjenomslag for sin oppfinnelse. Og en familiebedrift har sett da- gens lys – og de første mørke skyene....
Tekst: Odd Gjerstad - redigert utdrag fra boka «Bygda med verden som marked. Utgitt i forbin- delse med NorLenses 25-års jubileum.
Bømyra i begynnelsen av 60-årene, med Erna og Torsteins hus og fjøs bak til venstre. Foto: Privat.