Page 58 - Blokken og Djupfjord
P. 58
FISKERBØNDERS LIV
PÅ ATTENHUNDRETALLET
Beretninger om nordlendingenes kollektive adferd er of- test ensidig negativt hva gjelder jordbruk. I omtrent alle beretninger fra kompetent hold er fiske og sjøbruk fram-
stilt som noe nordlendingene likte «så overhendig godt», mens jordbruk var en pest for dem. I 1789 skriver en embedsmann om Nordland: «...et land hvor ingen vil bygge eller virke lenger fra sjøstranden enn at han kan ta med sin kjære båt... Så udugelige som mannfolkene er på land, så kjekke er de derimot på sjøen, og til alt hva sjøbruk vedkommer.»
Amtmann G. P. Blom uttalelse fra 1827: «Man ser sæden druk- ne og engen bevokse med mos og myrgress, men tenker ei på at oppkaste en grøft for at skille seg av med det ødeleggende vann. At oppkaste en grøft på 50 favner er for nordlendingen et herku- lesarbeid, men at reise 50 nordlandske mile på et usikkert fiske er for ham en leg.»
I 1946 skriver Kåre Fasting om «det store eventyret» – lofotfis- ke – «Den prosa som heter lønnsomhet, effektivitet og fremskritt kunne aldri fordunkle eventyrets glans». Og Jørgen Langen skrev i 1960: «...og rette dagen i uken sto flåten ut fra fjorder og sund mot det store eventyret (Lofoten)...»
Når de var kommet til Lofoten etter alle strabasene, da begynte rorbulivet og fisket fra åpen båt. I 1860 var tallet på rorbuer opp- gitt til 2405 og antall fiskere var 31700, altså 13 mann i hver rorbu. I århundrer hadde nordlendingene vært vant til å leve i en slags byttehusholdning. Den reine sjølforsynings-epoken var for lengst tilbakelagt da amtmann G. P. Blom skrev sitt opus i 1827. Derfor måtte de ha et tilskott av varer utenfra og de måtte ha penger til skatter. Det kunne de bare skaffe gjennom fiske. Det viktigste til- skott de trengte var kornvarer. Det var bytte av fisk mot korn, som gjorde at en så pass stor befolkning kunne livberge seg i Nordland.
57
