Page 244 - Blokken og Djupfjord

Yngvar Glad på trianguleringsvarden på Kamman. Foto: Arnulf Glad.
«Rokkrevva» fotografert på en dag da trollkjerringa, som etter sagnet bor øverst i fjellkløfta, koker kaffe.
Førstegangsbestigning ved friklat- ring sommeren 1963 av Yngvar og Arnulf Glad. Foto: Arnulf Glad.
I fjellene i Nord-Wales fikk jeg instruksjon i bruk av sikringsut- styr for fjellklatring. Her gjorde jeg min første klatrerute sammen med Harold Heald. Jeg kan takke han for at jeg ble bitt av klatre- basillen.
Her ble planen om å nå toppen av Reka født. For at dette kun- ne la seg gjennomføre i løpet av sommeren 1963 måtte jeg finne en likesinnet som kunne være egnet til en slik utfordring.
REKA I TÅKE
Yngvar Glad, søskenbarn og nabo i Djupfjord, syntes dette kunne være moro. Men, skulle vi klare Reka i løpet av sommeren, måtte vi begynne systematisk trening. Vi måtte begge kunne bruke en- kleste sort sikringsutstyr, og vi måtte beherske klatreteknikk av en
viss vanskelighetsgrad.
I startfasen trente vi i bergene rundt omkring Djupfjorden.
Deretter klatret vi alle toppene i Kammen; – fjellrekken som skil- ler Djupfjorddalen og Blokkendalen. Senere, uten tausikring, kla- tret vi «Rokkrevva» – en lang revne som er vasket ut av vann ned etter brattberget under aksla i Brokløystinden. En solid strikket genser ble brukt til hendig tau i et svært vanskelig parti.
I grunnen var disse treningsturene langt vanskeligere klatring enn den ruta vi tok på Reka. Det som likevel gjorde turen på Reka skummel, var været, og at vi måtte rappellere to ganger fra et- terlatte bolter fra tidligere klatrere; med usikkerhet om hvorvidt boltene ville holde, og om det gamle tauet av hamp ville ryke.
Turen startet med motorbåt fra Djupfjord til Sortland. Derfra med buss til enden av Eidsfjorden. Hele fjorden var innhyllet i tåke. Skulle vi bestige Reka måtte vi først finne den, og det var ikke lett når ingen fjell var å se.
Vi spurte en mann utenfor et rødmalt hus om han kunne for- telle oss hvor vi skulle gå for å finne sørvest-egga på Reka. Han anbefalte oss å gå på vestsida av vatnet. Vi brukte en god del tid til vandring og leting. Skodda var tett. Vi kom etter hvert opp under sørvest-egga. Nå hadde det lettet litt. Toppen lå fremdeles i tåke, men gjennom et streif av sol fikk vi sett oss ut en rute som skulle kunne føre til toppen. Vi klatret uten sikring opp til en hylle et stykke oppe i fjellsida. Herfra måtte vi ta oss opp en liten renne med mye løs stein. Forankring og sikring ble nå tatt i bruk resten av klatringen til topps. Ei rype satt og beitet fredelig oppe på det lille platået på toppen, dit vi først kom opp.
243