Page 196 - Blokken og Djupfjord

All transport foregikk med båt og trallebane.
Det ble lagt skinner på dekket av pramma. Vognene kunne bringes direkte fra trallebanen og ombord for ilandføring og opp etter trallebanen til tunnelåpningen for Djupfjord II.
ARBEIDSFORHOLDENE BEDRET SEG VED UTBYGGINGA AV DJUPFJORD II
Det var nå satt ut anbudsinnbydelse for Djupfjord II, og det ble A.s Jernbeton, Trondheim, som fikk entreprisen. Dette firma hadde nettopp fullført utbyggingen av Bardufoss kraft-stasjon, og tunne- larbeiderne ble flyttet hit. Det var Asle Taraldsen, Olav Fossland, Harald Brobakk, Petter Fagerheim, Malvin Evenstad, Henry Amundsen, Ole Borge og Karstein Kristiansen. Dessuten ble det tatt inn to her fra stedet. Det var Sigmund Steffensen og Kåre Glad. Som arbeidsleder kom en som het Johan Sten, og driftsin- geniør for firmaet var en ved navn Hjorthol.
Jeg sluttet nå i transporten, og Tormod Iversen overtok som formann.
Det var satt opp en brakke like utenfor tunnelinnslaget. Det var en såkalt lemmebrakke av samme type som den som lå nede ved stasjonstomta, bare at denne var langt mer komfortabel og bedre utstyrt. Her var 2-mannsrom, spisesal og oppholdsrom, dessuten frostfri kjeller samt proviantrom med inngang fra kjøk- kenet. Og som toppen på det hele var brakka utstyrt med varmt og kaldt vann. Utedass ble dog fortsatt brukt. Når man tenker på de boligforhold som vi hadde den første tiden da anleggsarbeidet startet, kan man si at forholdene hadde endret seg vesentlig. Nå må det tilføyes at ingeniør Kolbein Vik stod for planleggingen av Djupfjord II. Han må få mye av æren for at forholdene var blitt så bra som de var.
Nå startet arbeidet med en 3200 meter lang tunnel til Øvre Blokkenvann, pluss et tverrslag inn under Beibarvannet på ca. 300 meter. Tunnelprofilen var 2 kvadratmeter.
Det største problemet var å skaffe ventilasjon, da dette var en liten profil, og i tillegg bare ett innslag for en såpass lang tunnel. Heldigvis hadde vi elektrisk lok, så vi unngikk dieselgassen, men gassen fra sprengningen, den såkalte «lodden», hadde vi til over- mål. Vi gikk tre skift, slik at vi hadde en uke nattskift, en uke for- middagsskift og en uke ettermiddagsskift. Det var ikke alle som like lett tålte en slik arbeidsrytme. Men de fleste av oss ble vant til det, og følte ingen ubehag ved det stadige skifte.
195