Page 178 - Blokken og Djupfjord

Nordnorske redningsskøyter – en god begynnelse er gjort. Vi så nett- opp av avisene at der var gitt kr. 50.000 til et Nord-norsk redningsskøyte- fond – snart kommer det næste. Det må bli en redningsskøyte Nord-Nor- ge, men det navnet er optatt, men navn blir det alltid en råd med. Men skal det skje da må alle være med. Vi må ikke gå og vente på penge- gubbene, de er bra og ha med og de kommer nok, kapital må til, men skøytene skal bygges av eik maghogni, metall og stål, og dertil trenges viljesterke kvinder og menn. Vi skal være med efter evne.
Vil så få lov til å ønske redningsskøytefolk og førere velkommen hjem igjen, 20-40 års kryss det tar på. Det skal mans mot og vilje til å holde ut så lenge. Der står respekt og glans om den slags. Også redningsskøytene og dens staute mannskaper er med og bærer mor Norges navn ut i ver- den. Det er ikke økonomisk vinning som drager eder ut. Det er glæden ved arbeidet, glæden over å kunne være med å gjøre noe for andre. Er det noe vår tid trenger, så er det samarbeide og ansvarsfølelse. Vi må ikke være med å undertrykke, men fram til kamp – eller kanskje rettere sagt – fram til arbeide for alt edelt og godt og det er du kvinne og mann med på når du er med og efter evne støtter redningssaken. Redningssaka kal- ler på det beste i oss. Jo større sak, des tyngre tak, men desto større seier.
LAURA OLEA JOHNSEN
Blokkenbygda hadde flere enn H. S. Bakken som aktivt arbeidet
for Redningsselskapet.
Laura Johnsen var et menneske i Blokken som satte spor etter
seg. Ikke minst ble hun husket for sitt engasjement for Rednings- selskapet. Laura Olea Lorentsen var født i Hadsel i 1868 og døde 18. januar 1937, nær 69 år, i Blokken. Hun ble gift med Johan Anton Johnsen fra Rødsand i 1890. Johan Johnsen døde i 1935 i en arbeidsulykke. De fikk to barn, Leif og Gudleig. Leif giftet seg i 1922 med Leonarda Othilie Arntsen. De flyttet til Hadsel. Gud- leig døde av tuberkulose i 1926, knapt 20 år gammel.
Minneordene over Laura Johnsen i Bladet Vesterålen fra 1937, gir vitnesbyrd om et eiegodt menneske som lenge ble husket både i og utenfor Blokken. Minneordene etter Laura Johnsen fortjener en plass i denne boka:
Et menneske måler man efter dets gjerninger. Mitt kjennskap til Lau- ra Johnsen er ganske flyktig, men likevel dypt nok til at hun festet sig i mitt minne. Hun hadde i hvert fall valgt sig en stor gjerning å virke for, nemlig arbeidet for redningsskøitenes samaritantjeneste, og den sak gikk hun inn for med hele sitt sinns hengivenhet og styrke. Efter den iherdighet og oppofrende vilje hun skjenket dette hjertebarnet sitt, er det jeg måler hennes menneskeverd.
177