Page 9 - Litt av en tur

sjer, brosjyrer, medlemsblad, publikasjoner

og utgivelser som dette turlaget. Til og med

bøker, kalendere og turkart, – som for øvrig

har solgt til gull i store opplag.

Denne boka blir i en slik målestokk

ingen kioskvelter. Men den kanskje kan

bidra til at i det minste medlemmene, de

tillitsvalgte, turlederne, familien kan få et

overblikk over hvilken «bevegelse» de er

med i?

Og, i vårt hektiske og omskiftelige infor- Pakket for en to ukers vandring i grensetraktene mot
Sverige – på våte føtter.
masjonssamfunn er det gjerne dagens agen-

da som gjelder, der gårdagens toppsak fort

blir glømt. Til en viss grad er det sikkert Ikke dermed sagt at jeg er helt uten

også slik med «hva var det vi gjorde i fjor, «fartstid», der ute i naturen. Jeg har trak-

når var vi på den toppturen, hvor gikk vi i ket og frosset meg fjellene på langs og tvers

forhold til den nye, merka løypa – og hva på Nordkalotten, jeg har i ukevis trekket

het nu ho dama som . ?».
over grensa for høydesjuka i Himalaya – og

Slike spørsmål finner neppe sine svar i smakt på den newzealandske fjellheimen

denne boka. Men kanskje kan den bidra til å i uutholdelig varme. Men med skam å

spole tilbake til noen artige minner fra «den bekjenne: jeg hadde ikke vært på Guvåg-

gangen da .».
hytta, bare padlet forbi – før jeg begynte å

jobbe med dette historieprosjektet .

Men å overlate ansvaret for turlagets historie

til et ikke-medlem? Som i utgangspunktet Dog, like asosial som den tyske turgåeren jeg

hater å stå i kø og gå i tog; det kan være både møtte i indre Troms en gang på 90-tallet, er

risikofylt og arytmisk!
jeg ikke. For han var sær, mildt sagt.

Riktignok var jeg medlem fra starten, Når man går i fjellet dag etter dag, er det

jeg fulgte med på lasset fra oppholdet og jo artig å treffe folk, stoppe og slå av en prat:

studietida i Oslo på 1970-tallet, da et med- Kor du kommer fra, kor du skal?

lemskap i DNT ga tilgang på nøkkel til de Litt motvillig slo denne karen av på farta,

mange hyttene på fjellet sørpå – der man liksom han ikke hadde tid til en prat. Men

kunne vandre og skigå fra hytte til hytte for jeg fikk nå vite at dette var andre gangen han

en billig penge.
tok denne turen, i det han oppfattet som

Men da det på 90-tallet av visse grunner Europas siste villmark. Første gangen var for

ble vanskelig å vandre hyttelangs, falt jeg ut ti år siden – og da hadde han ikke møtt ett

av registrene. Det var før vårt nyetablerte, menneske på fem dager – fra Treriksrøysa

lokale turlag klarte å formidle det flotte ved ved Skibotn til Abisko. Derfor hadde han

også «lojalitetsmedlemskap». Derfor er ikke nå invitert sin nyektede kone på bryllups-

dette et trofast og lojalt medlems begeistrede reise, for å gjenoppleve for egen del og å vise

hallelujarapport om Vesterålen Turlags før- henne hvor flott og vilt det var her.

ste 25 år!
– Bryllupsreise, er man ikke to om slikt? 9

lurte jeg.