Page 67 - Litt av en tur

Guvåghytta ble innviet 8. januar 2000 – som første DNT-hytte

i det nye årtusenet, med representanter fra DNT, Lofoten Turlag

og Olav Thon sjøl blant gjestene. På grunn av ufyselig vær måtte

deler av programmet utgå – blant annet en båttur på Eidsfjorden.

For nettopp båtturen var ment å ha en symboleffekt, for å vise

det uvanlige ved hyttas lokalisering, – ved sjøen og ikke på fjellet,

som ellers var det alle forbandt med DNT-hytter. Det gjorde også

Olav Thon, da han fikk søknaden om å bidra til finansieringa. I

hans verden skulle ei turistforeningshytte nemlig ligge i fjellhei-

men, langt unna bilvei. Basta!

Men denne lå bare en liten kilometer unna vei, og kloss inntil

sjøen. Så det tok noen runder før han lot seg overbevise om at

dette egentlig var ei glimrende lokalisering for et turmål – hvor

små barn og familier kunne få sin første innføring i gledene ved

friluftsliv og hytteliv.

Første året (2000) ble det registrert 375 overnattinger på

Guvåghytta. Til sammenligning hadde Snytindhytta 190 overnat-

tinger, Trollfjordhytta 25 og Ingemannhytta 10 i år 2000. Men

framfor alt: Guvåghytta ga en eksplosjon i tallet på nye medlem-

mer. Der selvfølgelig ungenes inntreden i hyttevarmen var utslags-

givende.

1500 km fjern prosjektleder

Tomtevalg, skjøte, byggeplaner, finansiering; alt var tilnærmet i

boks. Unntatt prosjektansvarlig, en som kunne fronte og snirkle

Guvåghytta gjennom alle smutthull. Det naturlige valget var å be

Trond Løkke om igjen å ta på seg oppdraget, som han gjorde det

for de to tidligere hytteprosjektene. Bare det at mannen befant

seg 150 mil unna, – på overvintingsfangst på Svalbards nordpynt!

– Undertegnede hadde gjennom prosjektansvaret for Trollfjordhytta

og Snytindhytta fått god kompetanse på byggesøknad og arbeidet med

finansiering av hytteprosjekter. Da turlaget fikk hånd om tomta til

Guvåghytta fra Åse Remme i 1995/1996, befant jeg meg på et to et

halvt år langt fangstopphold på nordsiden av Spitsbergen.

Jeg tilbød meg å skissere plan og fasadeløsninger for hytta under

fangstoppholdet. Tid hadde jeg i massevis til slikt arbeid, verre var det

med postgang og tegneverktøy. Imidlertid ble disse skissene brukt i den

videre søknadsprosess som jeg tok fatt på da jeg flyttet til Longyearbyen

høsten 1997. Jeg forutsatte for den videre byggeprosess at det ble egen

prosjektleder som kunne lede bygginga.

Dette kom aldri på plass, og da hovedbygginga startet august 1999 67

så jeg ingen annen utvei enn å innta rollen som byggeleder. I praksis