Page 3 - Reginedagan 2019

Den brysomme gaven
Reginedagan 2019
19. - 28. juli | side 3
Av Regine Normann
Denne fortellingen er hentet fra novellesamlingen
«Min hvite gut» (1922). Ved siden av flere romaner og fortellinger med motiv fra Bø har Regine Normann også skrevet bøker der hennes erfaringer fra arbeidet i Oslo- skolen danner bakgrunn. Hun hadde en menneskelig og individuell tilnærming til elevene, hun møtte hver elev som enkeltperson og brukte gjerne eventyr og fortelling som metode for å nå fram til barna. (Rettskrivinga er lett modernisert.)
Det var om morgenen, siste lesedag før jul. Utenfor skolevinduene veltet tåken tett og klam. Det var bare så vidt jeg kunne skimte viserne på kirkeuret, jeg hadde glemt å ta mitt eget ur med; klokken manglet ti minutter på åtte, så jeg fikk forte meg, ville jeg ha alt unnagjort til det ringte inn.
Nissefamilien på svingtavlen og den store julestjernen på tavlen over katetret hadde jeg tegnet dagen før, nu hadde jeg
å trekke gullglitter over det lille pyntede juletreet som stod
på bordet og legge hauger med appelsiner og godter under de nederste grenene og tenne de to hvite stearinlysene på katetret.
Da gikk døren opp.
Det var en gutt fra en av syvendeklassene som kom med et par nye ski og spurte fra gymnastikklæreren om jeg ville ha dem til en av guttene mine.
– Du får hilse og si takk, sa jeg så vennlig jeg kunne, men i mitt hjerte syntes jeg nærmest det var en brysom gave. Guttene var meg alle like kjær og like nær, og så skulle jeg nødes til midt under feststunden vår å kåre ut en enkelt uten samtidig å ha noe å glede de andre med.
Jeg satte skiene i skyggen borte ved skapet, tente stearinlysene på katetret og slukket det elektriske lyset.
Fagert skimret treet frem i det dempede lysskjæret, da guttene renvasket og helgedagskledt kom marsjerende inn i klasseværelset sitt.
– Å så pent -! Klang det fra alle barnemunnene. - Se på nissene, ropte en -. Se der, og der! pratet de både ivrig og glad, mens en og annen smatt ut av rekken, tøyde seg og la en pakke eller et kort opp på katetret. Det var gaver til frøkenen, og lykkelig labbet giverne videre til hele klassen satt på plass og stirret mot treet og på nissefamilien på svingtavlen.
Men så fik én øye på skiene i skyggen borte ved skapet, han hvisket til sidemannen, og straks visste hele flokken beskjed.
– De er nye, sa en -. - Sånne som mine, sa en annen.
– Broren min har akkurat maken, sa en høyt, og straks skrålte de i munnen på hverandre og var ikke til å stagge.
Jeg skrudde lyset på. Den stillferdige stemningen jeg hadde regnet med, var brutt, så fikk de få lov til å se seg mett og utørst på skiene, mens jeg ropte opp navnene og merket av i dagboken.
Ved nestøverste pult i dørrekken satt en tykk plugg av en gutt. Han var overåring. Birger hette han. Strid var han i oppsynet, stridt som stry var den lyse hårluggen hans, og strid var han til sinns.
Rent henført glante han på skiene og sanset ikke svare da jeg ropte navnet hans, eller reise seg til morgenandakten. Sidekameraten gav ham en dult med albuen, og Birger reiste sig treven.
Men ikke hørte han stort av juleevangeliet vi leste utenat i kor, og ikke tok han del i salmesangen. Det var skiene, bare skiene som åtte hans sinn og alle hans tanker.
I andre timen tente vi lysene på treet, tok i ring og sang sangene vi hadde lært for anledningen. Fra klasseværelset over oss dunket det av trippende trinn, fra klassen under oss og fra den tvers over gangen ljomet salmer og sanger-. Det var julen som holdt sitt inntog og spredte glede og glans over skolen og all dens slit og aldri hvilende krav.
Intet har jeg sett, og intet vet jeg å nevne som i skjønnhet kan stilles likt med en barneflokk i andakt og lek om et tent juletre. Den henførthet, den trygge, barnlige visshet om at jesubarnet er født til verden.
Bare Birgers ansikt var stengt og uten all synbar glede, mens han gikk der i ringen mellom alle de glade og skottet på skiene.
For et slit og for et strev jeg hadde hatt med den gutten. Da jeg fikk ham som gjensitter fordi han ikke ble flyttet opp i tredjeklasse, var han en av de dovneste barn jeg har hatt med å gjøre. Men han hadde gode evner, og visste jo så vel, at det eneste som kunne redde ham fra at gå i drift og bli et arbeidssky vrak, var at han lærte å bruke sine evner til eget beste.
Så begynte kampen -. Den ble en av de tyngste jeg har hatt. Gutten var steil og doven. Døv for formaning, døv for oppmuntring – og døv og blind og absolutt uimottakelig for den tukt jeg maktet å gi ham.
Det er sant at jeg gråt mine modige tårer over ham. Det er sant at jeg tigget Vårherre om å gi gutten arbeidslyst og arbeidsglede; men det er også sant, at jeg da intet annet nyttet gikk til overlæreren og nesten tvang ham til å rise Birger på bare enden.
Like lite hjalp det.
Så kom pinsen. Jeg hadde ikke en glad time hele helgen igjennom for innvendig gnag over den bakvendte gutten som sparket imot og ikke var til å rikke av flekken.
Onsdag over pinse begynte skolen igjen. De var der alle sammen, Birger med en diger, svartblå kul midt i pannen og et blått, opphovnet øye.
– Han har slåss, trollet, tenkte jeg. Men jeg gikk ikke bort til ham for å ånde forsiktig på såret, slik jeg ville ha gjort om det hadde vært noen av de andre.
En av flokken rakte hånden i været.
– Frøken, jeg har noe å si, kom det meget bestemt. Og jeg fikk vite, at gutten jeg var nær ved å oppgi som
uforbederlig hadde skjermet et småfuglerede med sin egen kropp
mot noen større gutter som ville knuse eggene. De hadde pælmet med sten for å få ham vekk, kalt ham og truet med juling, fortalte han som førte ordet; men det var dem og ikke Birger som måtte vike.
Det skyllet hett gjennom meg av skam over meg selv. Jeg var lærerinne og hadde gitt tapt, da det gjaldt som mest med å tro godt om et barn jeg hadde ansvar for.
Fort steg jeg ned av katetret og gikk bort til pulten hans.
– Du får tilgi meg, Birger, at jeg ikke var likere enn at jeg tvilte på det gode hjertelaget ditt, sa jeg og pustet lint på det opphovnede øyet hans.
Fra den dag tok han fatt på å lære leksene, og var snart den flittigste gutten i hele klassen.
Og nu gikk han der i ring med de andre og orket ikke ta øynene vekk fra skiene - Kanskje han ingen hadde og måtte stå ørkesløs når de andre moret sig.
– Kan du stå i hopp, Birger? Spurte jeg for å prøve stemningen hos de andre.
Han ble rød og less ikke høre. Men noen av de andre svarte i hans sted og la freidig ut om hvor makeløs Birger var til å stå i hopp, bare noen ville låne ham ski.
Da guttene igjen satt ved pultene og koset seg fredelig med appelsiner og godter, hentet jeg skiene.
– Du får få dem du, Birger, siden du ingen har, sa jeg og reiste dem opp mot pulten hans.
– Å ja, frøken, Birger skal ha dem! ropte guttene.
Et kort lite blink strålte i ansiktet hans av innvendig lys, så rakte han frem neven sin, mumlet takk, og skiene var hans.