Page 132 - På hyttetur i Vesterålen

Einar Qvale i land i Svartsundet. De ble der møtt av Johan Olsen

Svartsund, og satte opp teltene på hans grunn. Johan eiet landet

mellom Trolltindene, Blåfjell og Svartsundtindene.

Av fjellene kjente Johan Olsen Vestre Svartsundtind best, den

som skyter seg ut over Grunnfjorddalen. Den trodde han det var

rådløst å prøve seg på, såvel som Store Braksettind, det praktfulle

”Peterskirketårn”, på hver side flankert av likedannede småtårn

som står svimlende høyt over Raftsundet. Ferdinand Schjelderup

forteller i sin artikkel ”Tindene ved Raftsundet og en sommer

iblant dem” i DNTs årbok for 1923:

Etter å ha beseiret Vestre Svartsundtind og flere topper i Blå-

fjell, blant annet Svarttinden, fristet det nå å prøve på Braksettin-

den. Den var ennå ubesteget. Vi rodde ivei, og litt sør for Trollfjor-

den gikk vi i land og opp en trang dal til Trolltindbreens fot. Den

voldsomme varmen hadde lagt blåisen bar, og Qvale måtte bruke

isøksa. Han sparket oss en trapp opp den svære hardfrosne fonna,

Blåtinden i Svartfjellet. like til der Braksettindens kvasse egg støter til Store Trolltind.

(Foto: Schjelderup)
Eggen reiste seg opp fra en bratt bre, med Store Braksettinden

i midten og de to tårn på hver side. Selv om vi greide å komme

oss opp i skaret mot nærmeste småtind, så var det vi kunne se av

stortinden vanskelig å forsere. Den strøk tilværs som en loddrett

hammer. Følgelig gjaldt det foreløpig ikke å se på den, men bare

klemme på.

To timer tok det oss å arbeide seg forbi de to tårn i breen, og

opp til skaret. Det var bratt og tildels skarp klatring. Men tilslutt

var vi oppe, og kikket ut over de 700 meter høye stup over Kjer-

nadalen. Og så kastet vi det første ærbødige blikk opp på tinden. RAftsundet

Over 30 meter høy var hammeren, glatt og loddrett reiste den seg Navnet Raftsundet har

over hodene våre, akkurat som den hadde sett ut for en time siden. uten tvil navn av går-

Var da alt vårt strev forgjeves? Måtte vi likevel prøve oss fra sør eller den Raften, som ligger
inne i en våg, med mar-
sørvest helt nede fra Kjernadalen, det som hadde sett så urimelig ut
kerte nes på begge sider.
den dagen vi gikk opp der på veg til Trolltindene?
Det i nord kalles Raft-
Å nei, sørvestveggen så ikke stort bedre ut enn resten, og gikk i
øra, det i sør Langneset.
ett med hammeren over oss. Foreløpig kløv vi opp på småtårnet for
At slike iøynefallende
å spise og ta et siste overblikk. Etter å ha gransket en mulig farbar formasjoner fikk sjøfa-

vei opp, kom vi til at der bare var to steder hvor der var mulig å rende til å tenke på nor-

avansere. Det ene var ei hylle som litt under skaret førte et stykke rønt raptr (stokk) er

ut i veggen. Inn under en rund hammer, hvor den syntes å slutte. sannsynlig nok.

Det andre var et 15 meter høyt, 5-6 meter bredt litt utoverhen- (Finn Myrvang)

gende skråsva oppå samme hammeren.

Oppetter svaet var der et par sprekker som førte helt til topps

hvor hammeren endte i en slags altan midt i veggen. Derfra så det 128
Trollfjordhytta
ut til at all videre fremkomst var stengt. For å konstatere umulig-