Page 116 - På hyttetur i Vesterålen

Geologi

Snytindhytta ligger om lag 400 meter over havet, ikke langt fra

Møysalen. Hytta ligger i sørenden av et gneis-område som strekker

seg herfra og nordover til Lovika, men østover bare til Gullesfjor-

den. Gneisen er om lag 2500 millioner år gammel og en del av

grunnfjellet i Vesterålen, liksom mesteparten av all berggrunn her.

Alt fjell eldre enn 600 millioner år kalles grunnfjell, og beteg-

nelsen har dermed ikke med andre kvaliteter å gjøre. Bare et lite

område, Ramsa i Andøy, er ikke grunnfjell. Her finner vi Norges

yngste bergarter som er bare 100 millioner år gamle.

De vulkanske bergartene Gneisene er omdanna bergarter som omdannes ved høyt trykk
avsettes lagvis, og derfor
og høy temperatur, slik situasjonen er under fjellkjedefolding. I
ser vi også bånd og paral-
dette området er det tidligere vulkanske bergarter som er opphavet
lelle striper med lyse og
mørke lag.
til gneisene. De vulkanske bergartene avsettes lagvis, og derfor ser

(Foto: Trond Løkke)
vi også bånd og parallelle striper med lyse og mørke lag. De mørke

lagene innholder mye glimmer, mens de lyse inneholder mye

kvarts og feltspat. Vi ser også at lagene er buet. De er bøyd under

fjellkjededannelsen.

Området rundt Snytindhytta er preget av isbreens erosjon gjen-

nom mange år. Siste istid var på sitt mest omfattende for om lag

20.000 år siden. Da lå det relativt store ismasser også over dette

området. Det sees på landskapet, der dalene har karakteristisk

U-form. Isen graver seg rett nedover i dalførene. Vi får bratte fjell-

sider, mens dalbunnen samtidig blir ganske flat. Isbreen graver seg

også bakover i fjellmassivet.

I Løbergsdalen går stien over mange tversgående grusrygger.

Dette er avsetninger fra bre-elver. Under nedsmeltinga etter istiden

dannet det seg elver under breen. Siden isen holdt både vann og

grus samlet, ble restene liggende igjen som grusrygger i landskapet.

Dette kalles for eskere. Når eskerne går på tvers av dalretningen,

betyr det at mindre breelver kom fra sidene og inn mot hovedelva

under breen.

Rundt hytta ligger fjellet opp i dagen, med lite morene. Morene

er avsetninger etter isbreen. Den vanligste morenetypen er bunn-

morene, som ble avsatt under isen. Men Snytindhytta ligger på en

knaus med et søkk på vestsiden. Derfor ligger det lite løsmasser

her. Mesteparten er nok havnet nedi skråningen ned mot Trivatnet.

Men det finnes likevel et stort unntak. Det er den gedigne stei-

nen som ligger mellom storhytta og lillehytta. På høykant kneiser

den stolt på kanten av fjellryggen og oppå den avgnagde berggrun-

nen, og har tjent som leskur både under hyttebygginga og seinere 112
Snytindhytta
som en god bålplass for gjestene på hytta.