Page 235 - Blokken og Djupfjord

gerne, men kvalkanonkruttet besto av klumper store som erter, og uegnet til jaktammunisjon. Først måtte kruttet gjennom kaf- fekverna. Den var likevel ikke i bruk grunnet kaffemangel. På slutten slapp man opp for hagl. Oppfinnsomheten var imidlertid stor. Det ble satt masse hull i en liten boks. Boksen ble fylt med flytende bly mens man holdt den over ei bøtte vatn. Det ble en liten rumpe på de hjemmestøpte blyhaglene, men etter at den var klipt bort, fungerte det hele meget godt.
I 1994 ble det for første gang jaktet på elg i Blokkendalen. Grunneierne dannet jaktlag, og første året var det en kvote på ett valgfritt dyr, og en kalv, og kvota ble fylt. Jegerne hadde ingen erfaring med storviltjakt, men etter hvert gikk det riktig bra, og kvoten er økt i takt med bestanden.
EN HARD JAKTTUR
Bjørn Glad forteller om en ganske spesiell og hard jakttur for rundt 50 år siden: – Det hendte i oktober 1954. Jeg hadde vært på fest kvelden før, og var nettopp gått til sengs, da bror Christoffer i femtida på morran kom og ville ha meg med på jakt. Jeg var ikke tung å be, men kom meg opp i ei fart. Jeg rakk ikke å spise, men smurte niste og pakket sekken. Vi var tilsammen fire jegere som
drog helt til Innerdalen.
Et par av oss gikk opp i Nordtinden. Vi jaktet over alt, men
der fant vi ingen rype. Jeg gikk derfor alene Øverlemman inno- ver Nordtinden, høgt over Trivatnet. Da jeg kom så langt som til Sjettevasskaret, fikk jeg se en stor flokk ryper over Sjettevatnet. Jeg fikk kontakt med Christoffer nede ved Femtevatnet. Der møttes vi, drakk kaffe, og ble enige om å gå mellom Femte- og Sjettevat- net opp i Snytindan. Rypa var kvit og lett å se. Klokka var etter hvert blitt to på ettermiddagen, og vi hadde allerede gått langt, likevel gikk vi opp i fjellet og helt fram til Løbergskaret. Vi hadde da fått 26 ryper, men nå var det etter hvert blitt ganske mørkt.
Rypa satt spredt, og var ganske «venn». Det var derfor fristende å fortsette jakta, vi fant imidlertid å måtte ta på heimvegen i all hast på grunn av mørket. Vi valgte å gå forbi Småvatnan og Trivat- net, det var enklest. Da vi kom så langt som til Stupet i Trivasselva, var det blitt veldig mørkt, og vi skjøt et par skudd for å varsle de to som i over fem timer hadde ventet på oss i Innerdalshytta. Da vi skulle over Trivasselva, etter en lang og slitsom dag med lite mat,
Svartdalskjerringa møter man helst i skodde og regn. Du kan se henne på toppen av den store steinen som fisker- ne gjerne søker ly under i dårlig vær. (Tekst etter et gammel sagn. Foto: Bjørn Glad.)
234