Page 139 - Blokken og Djupfjord

hadde Blokken skipshåndverk. Bare en fjerdedel av fiskerne had- de fiske som eneyrke i tyveårene.
Under første verdenskrig fra 1914 til 1918, var etterspørselen etter fisk stor i Europa. Da prisfallet kom skulle renter og avdrag betales på det som var investert i den gode tida.
Prisene svinga ut over i tjueårene. Det russiske markedet gikk tapt for finnmarkfiskerne etter revolusjonen. Alkohol-politikken skapte problemer for eksporten av fisk til Frankrike, Spania og Portugal. Likevel var fisken etterspurt og nådde fram til eksport- markedene i Europa og Afrika, men prisene var lave.
Fiskerne dobla fangstkvantumet i løpet av årene 1920–1930. Båtene, både dekksbåtene og de uten dekk, hadde fått motor fram til 1920. Nå kom det nye fartøy, helst små og åpne, men med god motor. Kreditt ble skaffet i Den norske Fiskeribank. Det var helst små lån, for små til å finansiere dekksfartøy.
Hovedproblemet var likevel prisene. Kapitalinteresser i ek- sportbyene hadde hand om mye av omsetningen, og prisen til produsent.
Spørsmålet melder seg nå om ikke en organisering av fiskerne vil få innvirkning på prisdannelsen. I 1926 kom Norges Fiskarlag i stand, Storsildlaget i 1927 og Stor- og Vårsildlaget i 1928. Fra 1929–30 fikk de lovvern som gav kontroll med omsetninga av sild til visse tider og visse strøk. I 1936 ble de slått sammen til Norges Sildesalslag med full kontroll over sildeeksporten.
For andre fiskeslag, særlig torsk, var det vanskelig å få til ei re- gulering som kunne stabilisere prisene. Fiskere i ulike landsdeler hadde motstridende interesser. Først i 1936 kom råfiskloven og salgslag langs hele kysten. Jens Steffensen fra Bø i Vesterålen var sentral i dette arbeidet. Han ble kalt råfisklovens far.
Mellomkrigstida var første rekke ei sosial krisetid. Særlig in- dustriarbeid var blitt en mer usikker levemåte. I 1920 var et par prosent av de fagorganiserte arbeidsledige, mens i 1921 økte le- digheten med 17,6 %. I 1927 25,4 % av de fagorganiserte ledige, i 1933, 33,4 %.
De regionale forskjellene i levekår var store. Pengesamfunnet var mer utviklet i noen strøk, mens andre levde i mer naturalhushold. Og krisa ramma pengesamfunnet hardest. Krisa på trettitallet var nok hardeste påkjenninga. Arbeidsløysetallene og tvangsauksjone- ne nådde nye rekorder. Framtida så ikke lys ut når ei slik krise la seg oppå alt det som hadde hendt av liknende slag siden 1921.
Forrige side: «Den prektige kledte sommerfugl.»
138